Slavenes evige øyeblikk
Publisert: 16-04-2008

Nå er det hele over, sangen er sunget, publikum har gått hjem og operaen har tatt fatt på hverdagen. Hva betyr der for oss? Dette glemmer vi aldri! Slavekoret ble en suksess langt større enn det vi hadde våget å håpe på. Generalprøven var riktignok lovende, og optimismen var stor. Men likevel. Da 450 slaver skred frem gjennom tåkeskyen og vandret ut på scenen og rett inn i bevisstheten til hele Norge, da var det fullkomment.

Enorm oppmerksomhet
Vi som i nesten to år har arbeidet med å få dette prosjektet på plass, kan nå nyte suksessen for alt den er verd. Det kan også slavene som erfarte at dette ble større, mer stemningsfylt og vakrere enn noen av oss kunne ha forestilt seg. Dette glemmer vi aldri!

Den store dagen er nå forbi, vi har reist hver til vårt, til våre hjemsteder, til våre arbeidsgivere og til våre hjem. I all fremtid kan vi nå glede oss over at det var Slavekoret som vakte størst oppmerksomhet under åpningsgallaen.

Både Dagsrevyen på NRK og avisene viste til vårt bidrag på Gallaforestillingen. I salen satt statsministere, presidenter, konge og dronninger. Hele nasjonens blikk var rettet mot operaens scene. Slavekoret fikk æren av å avslutte første avdeling etter ballett og søte syngende barn.

Kristin Halvorsen presenterte
Vårt bidrag ble presentert av finansminister Kirsti Halvorsen som rettet søkelyset på dem som har bygget og dem som har betalt – arbeidsslaver og skatteslaver. Så gikk teppet til side. Men før det, hadde slavene forberedt seg til minste detalj. Et par timer i forkant satte de seg i de 10 bussene som ble satt opp fra Oslo Kongressenter på Youngstorvet der de siste forberedelsene hadde funnet sted. For virkelig å understreke storheten i det hele, ble busskortesjen eskortert av politimotorsykler med blålys. Ingen skulle unngå å se hvem som ankom Operaen.

Dernest ble slavene i hver enkelt buss geleidet inn bak scenen der de ble stilt opp i rader og rekker som de hadde øvet seg på tidligere. Innpisker Jan Helge Trøen hadde i så måte gjort en god jobb. Alle fant plassene og ble stående i mørket bak scenen og vente på det store øyeblikket. Det tok tid, og flere kjente det svi i knehasene før saker og ting begynte å skje. Endelig gjorde 

operadamen med mikrofon og radioforbindelse til de som hadde ansvaret for regien, tegn til at nå var det rett før. Alle måtte være klare. Det var det store øyeblikket der, det som vi har trent på, drømt om, og kanskje også fryktet litt. Teppet gikk til side – og slavene vandret inn i en trolsk virkelighet med røk som steg opp fra bakken og omsluttet dem alle. Orkesteret spilte innledningen til strofene som vi nå har hørt så mange ganger. Så sang slavene.

Mektige inntrykk
De som satt i salen trodde nesten ikke sine egne øyne. Der kom de taktfast skrittende ut av det store intet. Store menn med 

hjelmer og arbeidsantrekk, kvinner og menn i de vakreste bunader. Den ene raden etter den andre til de fylte scenen. Et kor på 450 sangere som fremførte operahistoriens mest populære kor. Slavekoret. Bildene fra scenen. Den praktfulle hovedarenaen, festkledde mennesker, et mektig orkester og de sagnomsuste tonene fra 450 struper.

I ettertid er jeg fortalt at dette øyeblikket brant seg inn i bevisstheten til nesten samtlige på scenen. Dette er historie, dette er jeg med på, dette glemmer jeg aldri. Lommetørklene satt løst både i salen og foran TV-skjermene.

Da sangen var til ende, ble Slavekoret overøst av jubel, kanskje var bifallene større og heftigere enn noen andre av de tidligere innslagene. Men det var ikke slutt med det. Champagnekoret fra Flaggermusen med innslag fra operaens eget kor og Slavekoret var en festlig avslutning.

Det vakre sceneteppet gikk ned for første avdeling – og Slavekoret var historie. Der og da, mens publikum rusler ned til vestibylen for å få seg et glass hvitvin eller to, er eventyret over. En underlig følelse for dem alle. For nesten to år siden ble de invitert, og alt bygget seg opp mot øyeblikket som var der for noen minutter siden. Så er alt over. Kanskje akkurat dette elementet gjorde prosjekt Slavekoret til den enestående begivenhet det var. Der og da, og aldri mer.

Redaktør: Alf G. Andersen
E-post: a-gander@online.no