Så var det dans etterpå
Publisert: 17-04-2008

I operahuset var det lagt opp til stor gallafest for de mange prominente gjestene. Det ryktes at de holdt på helt ut i de små timer. Men slavene var ikke borte de heller. På kongressentret sto dørene på vid gap, og de aller fleste møte opp i sine kjeledresser, bunader, penkjoler og antrekk. Også her skulle det feires. Det hadde slavene all grunn til. 
På vei inn til de dekkede bord var det nok mange som gikk i dype tanker. Det som slo dem var kanskje at prosjektet Slavekoret var gjennomført uten en lyte. Det var ganske enkelt intet som gikk skeis. Ikke rart det smakte godt og fortjent med en velkomstdrink. Som for slavekoret for øvrig, var det Eddie som hadde regien også her. Han hadde sørget for dog mat og drikke, og godord fra scenen.
Først ute var Anne Brænden som førte ordet på vegne av Bosch Rex Roth. Anne har fulgt prosessen med Slavekoret fra første stund idet det var Bosch Rexroth som hadde den opprinnelige ideen til galskapen. Ja, prosjektet var galimatias fra første stund, mente Anne:

Den eventyrlige galskap
For to år siden ble det besluttet å tromme sammen 500 sangere fra hele Norge, samle dem i Trondheim, Bergen og Oslo, trene dem opp og til sist få alle til Oslo i tre-fire dager til ende. For at dette skulle være mulig, måtte det rigges til en infrastruktur som vi ikke har sett maken til i Norge. Og alt dette for at dere skulle synge i syv minutter – verken mer eller mindre, ikke noe før og ikke noe etter. Så skal man gå fra hverandre igjen, og kanskje aldri mer møtes. Jo, dette er vanvidd. Og Bosch RexRoth er av de første til å takke for å få ha vært med på denne eventyrlige galskapen.
Livet består av tilfeldigheter, og det gjør også For to år siden ble det besluttet å tromme sammen 500 sangere fra hele Norge, samle dem i Trondheim, Bergen og Oslo, trene dem opp og til sist få alle til Oslo i tre-fire dager til ende. For at dette skulle være mulig måtte det rigges til en infrastruktur som vi ikke har sett maken til i Norge. Og alt dette for at dere skulle synge i syv minutter – verken mer eller mindre, ikke noe før og ikke noe etter. Så skal man gå fra hverandre igjen, og kanskje aldri mer møtes. Jo, dette er vanvidd. Og Bosch RexRoth er av de første til å takke for å få ha vært med på denne eventyrlige galskapen.
Bosch Rexroth har altså levert verdens mest avanserte sceneutstyr. Lørdag kveld avsluttet Anne leveransene med å overlevere blomster og takk til pådriverne bak prosjektet. Det gjaldt i første omgang Inger Jacobsen Bjerke. Hun tok opp replikken om slavekoret og forvandlet det til et konsept som muligens lot seg gjennomføre, sa Anne Brænden blant annet. 

Så var det tid for blomster
Vi vet alle hvordan det gikk. For det fikk Inger en vakker orkidè. Blomster ble det også til Eddie Øyen med FrontPartner som de siste månedene har vært prosjektleder, og det uten at noen av de engasjerte hadde grunn tik å sutre på noe punkt. Selvsagt var det også blomster til slavedriver Jan Helge Trøen som ikke hadde anledning til å være til stede. Endelig ble det vakker bordpynt også til redaktøren av disse hjemmesider som derpå fikk ordet. (Det er aldri lett å referere seg selv, men jeg skal forsøke):

Tilfeldighetenes spill
Til daglig tenker vi ikke særlig over at livets forløp er basert på tilfeldigheter. Det gjelder oss alle, om vi vil innrømme det eller ikke. Slik er det med våre liv, og slik er det med Slavekoret som nå munner ut i aftenens middag. Dere skulle bare vite hvor nær vi alle har vært ingenting – når det gjelder det mest spektakulære innslag under kveldens gallaforestilling.
Tenk dere om Nebudkaneaser hadde dødd 10 år gammel av meslinger i 640 f. Kr. Da hadde han aldri lat bygge monumentale Babylon eller Babylons hengende haver. Han hadde aldri plaget sine slaver jødene som bare lengtet hjem til det lovede land
Tenk dere om librettisten Termistocle Solera ikke 2500 år senere hadde hentet stof fra den bibelske historien om Nebudkanesar, og Anisette-Burgoise og Francis Cornu skuespill som samme man som hadde premiere i 1842 på Scalateatret i Milano.
Så fortsatte han å vise til tilfeldighetens spill fra ordet Slavekoret ble nevnt i et møte for to-tre år siden til i dag da det hele er fullbrakt. 
Inger benyttet også anledningen til å takke. 
Så var det dans etterpå. Latteren, smilet og dansegleden satt løst. Og er ikke slavene ferdige med å danse, så holder de på ennå.

Redaktør: Alf G. Andersen
E-post: a-gander@online.no